Å HOPPE ETTER BJØRNSTJERNE –
– en fiskerjentes vei fra bok til filmmanuskript

Startsignalet gikk, passende nok, på Kunstnernes Café. Tom Remlov og Bibbi Moslet, direktør og dramaturg for Norsk Film A/S, inviterte. Tema var Bjørnsons nærmest bortglemte roman Fiskerjenten fra 1868. Kunne den ikke plukkes ut av bokskapet, bearbeides og bli til en medrivende, morsom, og visuelt forførende film? Ville jeg sette utfor bakken – og påta meg å skrive manus?

Og her kommer bekjennelsen: Ved dette første møtet hadde jeg bare rukket å lese litt over halvparten av Bjørnsons bok. Jeg hadde lest om en uimotståelig fantasifull og vilter «lausunge» som vokste opp i et rølpete småbyvertshus på 1860-tallet, for så å møte både kjærligheten og verdenskunsten gjennom sine privattimer hos fiskerbyens prestesønn. Jeg hadde gjenkjent meg selv i hennes drøm om å komme seg «ut i verden» og frydet meg over hennes førstegangsopplevelser av egen kvinnelighets virkning på menn. Jeg hadde levd meg inn i hennes fortvilelse som «fredløs» og jaget fra hjembyen. Ikke minst hadde jeg, med mine tyve års fartstid i teatret, identifisert meg med fiskerjenten i hennes berusende møte med skuespillerkunsten.
Ja, første halvdel av Bjørnsons bok var like frodig, varmblodig og smaksmettet som den spanske rødvinen filmdirektøren serverte. I likhet med hennes tre forloveder i boken, var jeg hemningsløst forelsket i denne gale, deilige Petra. Jeg var klar til å sette utfor og sa naturligvis ja til jobben.

Annen halvdel av boken ble en aldri så liten litterær nedtur. Det var som om Bjørnson sluttet å dikte og begynte å reflektere og resonnere. I det øyeblikk den viltre Petra hadde vokst opp, rømt, og funnet tilflukt på en vestlandsk prestegård, dreide genren fra handlingsmettet utviklingsroman til reflekterende stillstand. Tilslutt munnet det hele ut i en retorisk behandling av temaet kunst og umoral. Hvordan lage handlingsdrevet film for et moderne publikum av slikt?

Så ble da også manusarbeidet en lang og tornefull prosess. Hvordan jeg enn snudde og dreide på det, stoppet Petras historie opp idet hun ankom prestegården. Her begynte hun å tenke istedet for å handle og konfliktene rundt henne løste seg opp i pastoral idyll. Likevel: I slutten av boken kom Bjørnson tilbake til opprinnelseshistorien og presenterte Petra, riktignok i "påklistret" epilogs form, som nyfødt scenekunstner. Hans opprinnelige anliggende måtte altså være en kunstners fødsel og hennes dramatiske valg mellom kunsten og kjærligheten - en tematikk som i høy grad kunne fenge et moderne publikum og drive en filmatisk handling.

Jeg ble etterhvert overbevist om at Bjørnson faktisk hadde sviktet sin opprinnelige idé – eller, som det omskiftelige, Petra-lignende følelsesmennesket han var –plutselig fattet større interesse for en annen. ( På spørsmål, flere år etter, om hvilke kvinner som hadde «stått modell» for fiskerjenten svarte Bjørnson: «Fiskerjenten? Det er jo meg selv det!» ) Denne erkjennelsen ga meg mot til det store hoppet: Jeg begynte å dikte videre der Bjørnson hadde stoppet. Dette skjedde først etter måneders arbeid med å dramatisere og utbrodere romanstoff fra boken - scener som etter «frigjøringen» ble strøket med knallhard hånd.

Og dermed var vi i svevet. Filmmanuset måtte jo begynne sin handling nettopp idet Petra ankommer prestegården. Arbeidet besto i å fantasere seg frem til detaljene i hva som egentlig kunne ha foregått i "hullet" mellom ankomsten og Petras livsavgjørende valg. Nettopp her måtte karakterer og relasjoner utvikles, nye hendelser oppstå, konflikter skjerpes. Naturlig nok ble relasjonen mellom Petra og prestedatteren Signe manusets mest sentrale. Deres felles beundring for Hans Ødegård ble en kilde til både følelsesdybde og konflikt mellom dem. Bokens handlingsmettede førstedel ble etterhvert filmanusets bakteppe og resonnansbunn, referert til i tilbakeblikks form.

Så vil noen kanskje si at manusforfatter har tatt seg friheter med Bjørnsons verk. Det er naturligvis sant. Å avfilme romanen har heller aldri vært prosjektets mål; snarere har det vært meningen å la seg inspirere av dens kjerne. Uten en slik frihet ville hverken manus eller film ha stått på egne ben innenfor egen genre. Ethvert tillegg eller fratrekk har vært utført i Bjørnsons - eller Petras - frihetselskende ånd og med opprinnelsesverkets grunnidé som ledetråd.

M.a.o.: Jeg står inne for hoppet, eller jobben. Lener meg nå tilbake på sletta - og erkjenner at neste hopper er Thomas Robsahm.

Lykke til - og måtte dere alle sveve!!!

Siri Senje