Å lage film er ikke gjort over natten. Når Det største i verden får sin norske kinopremiere høsten 2001 er det gått over fem år siden ideen først ble unnfanget!

Det skjedde egentlig i samme øyeblikk Norsk Films styre utnevnte meg som ny direktør for det ærverdige gamle selskapet. Da måtte jeg spørre meg selv: Hvilke NORSKE historier har vi som ikke bare kan, men som også bør fortelles på film - og som ennå ikke er filmatisert ? Nesten som en innskytelse svarte jeg Fiskerjenten – dikterhøvdingen Bjørnsons folkekjære fortelling fra 1860-tallet, som i dag knapt leses lenger. Og så satte jeg meg ned på en strand i Spania og leste romanen på ny, i ett strekk - og dermed var det gjort.

Fortellingen om dette fyrverkeriet av en ung kvinne var om mulig enda mer smittende og livfull enn jeg husket. Dessuten var det nettopp det at historien kjentes så inderlig norsk - et ungt menneske som følger sitt talent, legger trange kår og sosiale fordommer bak seg og får den store verden som arena for sitt liv. Dette er ikke bare historien om nasjonen Norge, men også om den moderne nordmann. Og sprangene Petra tar motsvares av sprangene i vår natur - fra de ytterste skjær til de høyeste fjell til den tetteste by.

Samtidig kjente jeg meg allerede den gang sikker på at vi hadde skuespillerinnen som kunne levendegjøre den fargerike Petra. Dette var en rolle som skapt for Herborg Kråkevik, slik jeg var blitt kjent med henne i min tid som teatersjef i Bergen.

Men det var et potensiale i dette stoffet Bjørnson har tatt dårlig vare på. Han hadde ikke gitt kjærligheten den plassen den fortjente. Ja, det var nesten som den ivrige, rastløse mannen hadde mistet litt interessen mot slutten og bare skyndet seg å få boken ferdig. Desto større frihet ga det da oss. Som Hitchcock har sagt: Skal du filmatisere en roman, så må det være noe filman gjøre bedre.

Det er dette vi har brukt tid på. For samtidig var jo Bjørnsons stoff så rikt, at det var mange veier å gå. Og i et slikt arbeid er det viktig alsri å miste sin opprinnelige begeistring av syne – med andre ord å forbli tro mot originalhistoriens kjerne. Det har manusforfatter Siri Senje vært. Men det har krevet stor fantasi, overbevisning og utholdenhet. Jeg tror til slutt antallet versjoner kom opp i rundt 20.

Til gjengjeld ble det full uttelling for innsatsen da regissøren Thomas Robsahm i oktober i fjor fikk manuskriptet til lesning. Opprinnelig skulle han bare være konsulent - jeg tenkte Bjørnson neppe var hans hovedinteresse og at han derfor ville være tilsvarende kritisk og nyttig, og det mente han også selv. Så feil kan man altså ta. I steden falt han nemlig pladask, for både Petra, historien og hele prosjektet, og sendte meg straks en underretning om at denne filmen skulle han regissere, enten jeg ville det eller ikke !

I dag tør jeg nesten ikke tenke på hvor veien hadde gått omom ikke denne tilfeldigheten hadde brakt Thomas og Petra sammen. Og slik er det med film - de beste blir alltid til gjennom denne storartede blandingen av blodslit og lykketreff.

Tom Remlov