Bjørnstjerne Bjørnson 1832 - 1910

Bjørnstjern Martinius Bjørnson ble født på Bjørgan prestegård i Kvikne 8. desember 1832. Faren, Peder Bjørnson, var prest og av gammel bondeslekt. Han var en rettskaffen og fast mann, nidkjær i sin kamp mot brennevin og usedelighet, men en mer tung og taus karakter i det daglige. Moren, Inger Elise Nordraak, kom av mer kunstnerisk slekt - en langt lysere og kvikkere karakter enn sin mann.

Da Bjørnstjerne var fem år (han føyde selv til en -e i Bjørnstjerne), flyttet familien til Nesset i Romsdal. Her ble hans grunnkarakter dannet mellom voldsomme fjell og frodig natur. Tolv år gammel ble han sendt på middelskolen i Molde. Han var ikke noe stort skolelys, men utmerket seg i de fag han likte, som historie og norsk. Allerede på den tiden viste han politisk engasjement, og skrev leserbrev i den lokale avisen. Det tok tid før han ble tatt inn i varmen av byguttene fra Molde, men etterhvert ble han en av lederne. Allerede da laget han selvskrevne teaterstykker som ble framført på bryggen - helst med han selv i hovedrollen som helt.

Som syttenåring dro han til Christiania for å begynne på Heltbergs gymnas, "Heltbergs studentfabrikk". Her gikk han sammen med blant andre Vinje, Ibsen og Lie. Bjørnson tok artium i 1852, og jobbet som journalist de første årene. Som teaterkritiker fikk han i denne tiden øvet seg i å se dramatiske svakheter, men mer påtagelig for leserne var kampen hans for en norsk scenekunst.

I 1856-57 kom hans første bondefortellinger på trykk i Illustrert Folkeblad, der han selv var redaktør. Fortellingen om "Synnøve Solbakken" (1857) vakte stor begeistring i sin samtid. Stilen var et brudd med den foregående tids måte å skrive på. Språket hadde en ny takt og rytme, ordstilling og ordvalg var mange steder påfallende særnorsk. Selv om fortellingene i dag kan virke både bonderomantiske og uskyldige, var de i sin samtid sett på som dristige og nyskapende.

I årene som fulgte var Bjørnson instruktør og kunstnerisk leder på Det Norske Theater i Bergen og senere medredaktør i Aftenbladet, og med sin enorme produktivitet var han idet man gikk 60-årene etablert som Norges store nye nasjonale dikter. Fra 1863 fikk han diktergasje fra Stortinget.

Bjørnstjerne Bjørnson er en av de "Fire store" i Norsk litteratur - sammen med Ibsen, Kielland og Lie. Som dramatiker har han kommet i skyggen av Ibsen, men han var en langt viktigere nasjonal figur i sin samtid.

Bjørnstjerne Bjørnson har blitt kalt dikterkonge, åndshøvding og folkefører. Han var politiker, folketaler, debattant, journalist, kritiker og teatersjef.

Politisk var Bjørnstjerne Bjørnson sterkt engasjert i det radikale venstre.

Han reiste mye rundt og holdt brennende taler og var opptatt av alt som rørte seg i tida; sosiale forhold, moral og religion. Attensytti- og åttiårene ble den voldsomste kamptiden i Bjørnsons liv. Unionsstriden, skandinavismen, demokratiske reformer, et norskere språk, norsk teater og folkelig oppdragelse - alt dette var han sterkt opptatt av. I syttiårene kjempet han mot de konservative på alle områder. Men i åttiårene lå han i strid på flere fronter. Politisk kjempet han mot høyrepartiet som før, religiøst sloss han mot teologene; men i sedelighetsspørsmålet vendte han våpnene to veier, mot de konservative og mot bohemene.

De samfunnsaktuelle feidene opptok ham så sterkt i blant, at han ikke fikk ro på seg til å dikte. Likevel, Bjørnstjerne Bjørnson produserte i løpet av sitt lange dikterliv rundt 30.000 brev og enda flere artikler og taler. Gjennom skolens sangbøker og lesebøker og hans bondefortellinger kan man med rette si at Bjørnson er viktig for det nedarvede norske tankegods. Bjørnstjerne Bjørnson har hatt en viktig ideologisk funksjon både i sin samtid og sin ettertid.

Med sin ruvende personlighet var han et åndelig sentrum gjennom et halvt århundre i den nasjonale kamp.

I 1903 fikk Bjørnson Nobelprisen i litteratur. Han var den første skandinaviske dikteren som ble tildelt denne prisen. Dette forteller litt om hvor høyt han ble verdsatt i egen samtid. Da han døde i 1910 hadde han lenge vært selve "lands- faderen" i alle nordmenns øyne.

Inger Johanne Rein