 |
MITT FØLGE
Jeg kjører frem gjennom strålefryd
i søndagsstillhet med klokkelyd.
Alt løfter solen, fra mygg til sæden,
som var den selve allkjærligheden.
Og folk forbi meg til kirke kjøre,
snart stiger salmen for åpne døre.
- Godt mot! Du hilste på fler enn meg,
skjønt du i skyndingen så det ei.
Jeg har det herligste reisefølge,
skjønt det seg stundom kan listig dølge;
men når du så meg så søndagsglad,
var det fordi at vi flere sad,
og når du hørte meg dempet synge,
de satt i tonen, som i en gynge.
Meg følger én med en sjel så stor,
for meg hun ofrede alt på jord;
ja, hun som lo når min båt ble krenget,
og ble ei blek under uværshenget,
ja, hun imellom hvis hvite arme
jeg kjente livets og troens varme.
Se, deri er jeg av sneglearten,
at huset bærer jeg med på farten,
og den som tror det er tungvint bør,
han skulle vite, hvor godt det gjør
å krype inn under taket atter,
hvor hun står lys, mellom barnelatter.
Ei måler tankens, ei diktets sønn
så høy en hvelving, så dyp en brønn
som fra den himmelske kjærlighed
til der den speiler i vuggen ned.
Ei sjelen lyser, ei hjertet dugger,
som når ditt barn under bønn du vugger.
Hvem ei har kjærlighet i det små,
han kan ei mengdens, ei minnets få.
Hvem ei kan bygge sitt eget hus,
hva stort han bygger, går og i grus.
Med seir fra Moskva til Kartagena
han dør dog ensom på Sankt Helena.
Har først du bygget deg selv et feste,
så titt du frelser endog din neste, -
skjønt barnehenders og kvinne-verk,
det feste holder din sjel så sterk,
at den går hel gjennem kamp og fare,
og giver mot til den største skare.
Et enkelt hjem har så titt et land,
når ut det sendte dets frelsermann,
og mange tusen av hjem det var,
som landet frelst ifra slaget bar.
Og det som bærer det gjennom freden,
er hjemmets pulsslag i travelheden.
Tross alt det fine i fremmed duft
helt ren alene er hjemmets luft.
Der møter bare det barne-sanne,
og synden kysses ifra din panne!
Til hjemmet hist står der åpne døre;
ti derfra kom det, og dit det føre!
Godt mot, du vandrer på kirkevei
Du ber for dine, for mine jeg,
ti bønnen bærer et stykke frem
på veien mellem de tvende hjem.
- I bøyer inn; jeg må vidre kjøre,
mens salmen følger fra åpne døre.
- Godt mot! Du hilste på fler enn meg,
skjønt du i skyndingen så det ei. |
|
