Fiskerjenten - 1868

Filmen Det største i verden er bygget på Bjørnstjerne Bjørnsons bok Fiskerjenten fra 1868.

Boken gjorde stor lykke da den kom ut i april 1868, og ble trykket i nye opplag både i mai og juni samme år. I tillegg ble den raskt oversatt til svensk, finsk, engelsk og tysk.

Etter En glad gutt (1860) hadde Bjørnson bare befattet seg med dramatisk og lyrisk diktning, men med oppstarten av Fiskerjenten sommeren 1866 tok han på ny fatt på fortellersjangeren.

Samtidige kritikere mente at Bjørnson med dette verket hadde tatt skrittet fra novellen mot romanen, skrittet bort fra bondefortellingene og over mot utviklings- og problemromanen – og en sterkere realisme.

Fiskerjenten kan i tematikk minne om Thrond (1857), og begge fortellingene slutter like brått idet hovedpersonen har nådd sine mål.

Bjørnson vurderte flere ganger å lage en ny bok og fortelle om Petras videre skjebne, men fant at en fortsettelse av historien var unødvendig. Han hadde i Fiskerjenten på så mangfoldige måter vist hva som bodde i henne, at enhver leser kjenner seg sikker på hennes seier.

«Derfor slutter boken med forventningen!» har Bjørnson selv sagt.

Grunntanken i Fiskerjenten var at «Bogen vil mod Vaaren» – en bevegelsen fra det pietistiske bondesamfunnet, fra fordommer og sneverhet opp mot kulturen og kunsten. Petra er symbolet på en kunstnersjel som bryter gjennom og opp fra det ukultiverte bondesamfunnet.

Bjørnson valgte skuspillet som kunstform på grunn av at det var denne pietistene holdt som den laveste av kunstene.

Skuespillerinnen Lucie Wolf skal ved siden av forfatteren Magdalene Thoresen – på noen punkter – ha tjent som modell for Petraskikkelsen. Likevel kunne Bjørnson si at «Fiskerjenten, det er meg, det!»

Beskrivelsene fra Petras barndom i Molde skal være bygget over hans egne erindringer fra årene han gikk på skole der.

Selv om hovedtematikken i boken er en utviklingsroman om et kunstnersinn, er store deler av Fiskerjenten sterkt preget av det dype inntrykk Grundtvig og hans skrifter gjorde på Bjørnson på denne tiden.

Høsten 1867 tok Bjørnson med seg kone og barn og dro til København – dels for å arbeide videre med Fiskerjenten, dels for å komme Grundtvig og grundtvigianismen på nærmere hold.

I de følgende seks-syv år var den grundtvigske innflytelse merkbar i nær sagt alle hans taler og skrifter, men Fiskerjenten, er kanskje Bjørnsons mest grundtvigianske verk. Her ligger en voldsom kritikk mot puggeskolen, og Grundtvigs «personlighetsutviklingsskole» blir presentert som løsningen.

Blant de bekjentskaper Bjørnson gjorde seg i København dette halvåret var filosofen Rasmus Nilsen – og Bjørnson har gjort direkte bruk av hans uttalelser og argumenter i Fiskerjenten, der debatten dreier seg om kristendommens forhold til kunsten - om hva som er tillatt og hva som kan kalles synd.

Når det gjelder valget av en kvinnelig hovedkarakter får Bjørnsons begrunnelse stå for seg selv:

«Jeg valgte en Kvinde til Gjennembryder, fordi det der kan ske friest, af Instinkternes og Evnernes umiddelbare Rørelser; – det maatte ske i Kunsten, fordi denne er Frihedens Barn og selv evig befrir; men Kvinden har ingen anden Kunstart, som plastisk kan vises, end Skuespillerkunsten.»

Inger Johanne Rein

GYLDENDAL